Mariann

26. april – det var da jeg blogget sist. Jeg vurderer å slutte helt, for jeg finner ikke inspirasjon til å sette meg ned og formulere flere innlegg i uka, og det er lite vits å blogge bare et par ganger i måneden. Er inne i en dårlig periode, sånn generelt, både når det kommer til skole og kreativitet. Men jeg skal vente litt før jeg bestemmer meg for om jeg skal fortsette eller ikke, for akkurat nå har jeg problemer med å se noe som helst klart.

I mine øyne – en ensfarget verden.

En uke siden sist jeg blogget, men jeg har hatt andre ting å tenke på.

“Jeg skulle ønske det gikk an å sku av hjernen med en bryter. Tømme den for alle forestillinger og bekymringer.
. . Eller at jeg kunne ta av meg hodet og legge det fra meg på nattbordet og glemme det til morgenen kom. Og så ta det på igjen når jeg hadde bruk for det”

Utdrag fra Vannmelonen av Marian Keyes.

Jeg lengter etter sommer, sol og varme.

Verden smiler til meg igjen, og det føles bra. I dag har jeg spist god mat, slappet av og vært på kino.

Den siste tiden har vært som en alt for lang, og kvalmende, berg- og dalbanetur, men nå har karusellen endelig stoppet, jeg har gått av og står nå med begge beina godt plantet på jorda, enn så lenge.

Det kommer til et punkt da nok er nok, og jeg tror dette punktet nærmer seg. Det er begrensninger for hvor lenge man kan takle motgang uten at det gjør noe med en som person, og for hvor mange ganger man klarer å reise seg igjen etter å ha møtt veggen.

Jeg tror det er på tide å ta tak i ting; gjøre noe med dette evige kaoset som ikke ser ut til å ta slutt. Men jeg vet ikke om jeg tør. Det skremmer mer enn det lokker, så jeg står på stedet hvil, redd for å ta det avgjørende skrittet.

Hva det er som skaper denne frykten, det vet jeg ikke. Men en ting vet jeg, og det er at det vil være verdt det, når alt kommer til alt.

Plutselig er den der; denne klumpen i magen.
Den vokser seg større og større for hver åndedrag,
helt til det ikke er plass til noe mer der inne.
Det svir bak øyelokkene. Tårene presser på.
Det gjør vondt langt der inne. I Hjertet, i magen.
En lengsel etter noe jeg elsker, og ikke ønsker å forlate.
Etter noe som betyr mer for meg enn noen kan forstå.

Selv jeg har problemer med å forstå det.

Ferien er over, og jeg er tilbake i Tromsø. Jeg kunne gitt mye for å være hjemme igjen.
Jeg vil våkne opp i min egen seng, med lillesøster i det ene naborommet og foreldrene mine i det andre, for så å finne ut at dette bare er en drøm.

Blir lite blogging i påsken. Blant annet fordi det ikke er nett på hytta.

Satser på å komme sterkere tilbake. Også håper jeg alle får en fin påske!

Jeg kan begynne med å nevne at jeg hater tenner, og jeg skjønner ikke hvorfor vi har kjeften full av disse hvite klumpene. Greit nok at de er kjekke å ha når vi skal spise, men all mat kan moses, så det er egentlig ikke noen god grunn.

Du lurer kanskje på tittelvalget mitt eller hvorfor jeg snakker om tenner? Uansett, here we go:
Jo, nå skal du høre. Jeg har hatt vondt i munnen et par dager nå, men tenkte ikke nevneverdig over det. Har hatt perioder med slike smerter det siste året (visdomstenner, you know), så jeg bare stappet i meg ibux og paracet, og glemte egentlig hele greia. Men så, så kom denne ekle smaken. Det hjalp ikke å drikke vann eller pusse tennene, for denne forferdelige smaken kom tilbake uansett hva jeg gjorde.

I går kveld, da jeg satt på kino, slo det meg at det kanskje kunne være en idé å gå til tannlegen, så i dag tidlig fikk jeg mamma til å ringe og bestille meg en time. Klokken 10.30 satt jeg, nervevraket, i tannlegestolen. Etter litt forklaringer fra min side tok tannlegen en titt på problemområdet. “Betennelse.” Ikke at det kom som noe sjokk. Smerter og hevelser i halve ansiktet forårsakes ofte av nettopp dette. “Du har en slik betennelseskul, men ellers ser alt greit ut. Det er en tann som er på tur opp (nei, sier du det…), og det er greit med plass og den ligger helt fint. Det jeg kan gjøre er å skjære bort denne kulen, slik at du slipper å få betennelser hele tiden.”

Joda, han skjærte bort kulen. Ikke med vanlig kniv, saks(?) eller skalpell. Neida, nå for tiden bruker man visst en slik elektrisk kniv, som svir/brenner i stedet for å skjære. Behagelig var det ikke, men bedøvd som jeg var kjente jeg ikke særlig mye til det. Det gikk mer på de andre sansene. For eksempel synet, smaks- og luktesansen. Det er tross alt ikke helt normalt at Karius og Baktus sender røyksignaler, og i hvert fall ikke i form av illeluktene mørk grå røyk. Men jeg lever da ennå, og smertene er borte, så det var vel verdt det, til tross for et par timer med bålsmak i kjefen…

Det har vært en fin dag  så langt. Har vært ute og gått i det fine været,kjøpt meg ny vår/sommerjakke, mascara og to notisbøker, og jeg har vært på café sammen med mamma.

Ellers har jeg bare sløvet hjemme og kost meg med dette:

Nam.

…er det tirsdag.

…bestemte jeg meg for å prøve noe nytt: komme tidsnok på skolen,
og jeg klarte det. På minuttet.

…er jeg mer positiv enn på lenge, til tross for svimmelhet,
kulde og dårlig vær.

…er det bare tre dager til pappa og lillesøster kommer på besøk.

…skal vi ha fiskegrateng til middag.

…er det tv-kveld.

…er det på tide å tenke gjennom ting og prøve å ta noen avgjørelser.

…skal jeg prøve å ikke la noe eller noen ødelegge humøret mitt.

Ha en fin tirsdag!