Mariann

Jeg kan begynne med å nevne at jeg hater tenner, og jeg skjønner ikke hvorfor vi har kjeften full av disse hvite klumpene. Greit nok at de er kjekke å ha når vi skal spise, men all mat kan moses, så det er egentlig ikke noen god grunn.

Du lurer kanskje på tittelvalget mitt eller hvorfor jeg snakker om tenner? Uansett, here we go:
Jo, nå skal du høre. Jeg har hatt vondt i munnen et par dager nå, men tenkte ikke nevneverdig over det. Har hatt perioder med slike smerter det siste året (visdomstenner, you know), så jeg bare stappet i meg ibux og paracet, og glemte egentlig hele greia. Men så, så kom denne ekle smaken. Det hjalp ikke å drikke vann eller pusse tennene, for denne forferdelige smaken kom tilbake uansett hva jeg gjorde.

I går kveld, da jeg satt på kino, slo det meg at det kanskje kunne være en idé å gå til tannlegen, så i dag tidlig fikk jeg mamma til å ringe og bestille meg en time. Klokken 10.30 satt jeg, nervevraket, i tannlegestolen. Etter litt forklaringer fra min side tok tannlegen en titt på problemområdet. “Betennelse.” Ikke at det kom som noe sjokk. Smerter og hevelser i halve ansiktet forårsakes ofte av nettopp dette. “Du har en slik betennelseskul, men ellers ser alt greit ut. Det er en tann som er på tur opp (nei, sier du det…), og det er greit med plass og den ligger helt fint. Det jeg kan gjøre er å skjære bort denne kulen, slik at du slipper å få betennelser hele tiden.”

Joda, han skjærte bort kulen. Ikke med vanlig kniv, saks(?) eller skalpell. Neida, nå for tiden bruker man visst en slik elektrisk kniv, som svir/brenner i stedet for å skjære. Behagelig var det ikke, men bedøvd som jeg var kjente jeg ikke særlig mye til det. Det gikk mer på de andre sansene. For eksempel synet, smaks- og luktesansen. Det er tross alt ikke helt normalt at Karius og Baktus sender røyksignaler, og i hvert fall ikke i form av illeluktene mørk grå røyk. Men jeg lever da ennå, og smertene er borte, så det var vel verdt det, til tross for et par timer med bålsmak i kjefen…

Det har vært en fin dag  så langt. Har vært ute og gått i det fine været,kjøpt meg ny vår/sommerjakke, mascara og to notisbøker, og jeg har vært på café sammen med mamma.

Ellers har jeg bare sløvet hjemme og kost meg med dette:

Nam.

…er det tirsdag.

…bestemte jeg meg for å prøve noe nytt: komme tidsnok på skolen,
og jeg klarte det. På minuttet.

…er jeg mer positiv enn på lenge, til tross for svimmelhet,
kulde og dårlig vær.

…er det bare tre dager til pappa og lillesøster kommer på besøk.

…skal vi ha fiskegrateng til middag.

…er det tv-kveld.

…er det på tide å tenke gjennom ting og prøve å ta noen avgjørelser.

…skal jeg prøve å ikke la noe eller noen ødelegge humøret mitt.

Ha en fin tirsdag!

Jeg angrer på at jeg i det hele tatt flyttet til Tromsø. Eller nei, det gjør jeg ikke, for da hadde jeg ikke blitt kjent med menneskene i klassen. Jeg angrer på at jeg søkte om stipend, for akkurat nå er dét det eneste som holder meg igjen her. Vurderer sterkt å slutte på skolen, men må i så tilfelle snakke med Lånekassen før jeg tar noen avgjørelse.

Jeg føler at alt er bare rot og kaos, og jeg vet snart ikke opp eller ned på noe som helst. Kan ikke noen bare komme å ta over kontroll over livet mitt, sprøyte inn litt motivasjon og ta viktige avgjørelser for meg? Selvstendighet er oppskrytt. Jeg vil være 5 år igjen.

Tilbake i Tromsø. Harstadturen var grei nok, den. Torsdagen var koselig, men gårdagen var laaang og lite innholdsrik. Lite søvn og mye dødtid hjalp ikke akkurat på.

Nå er jeg bare sliten, så blir en lite innholdsrik lørdag. Skal en tur på butikken senere, men that’s it.

Jeg husker da vi var mindre. Det var alltid oss to, og og vi delte det aller meste. Jeg savner det, og jeg skulle ønske det ikke var så vanskelig å snakke om, for jeg vil ikke at det skal være slik. Vil ikke at vi skal vokse fra hverandre, selv om jeg ser at det er akkurat det som skjer. Jeg har skyldfølelse for at det er blitt slik, men er vi ikke to om det?

Det er vel bare slik det blir med tiden. Mennesker forandrer seg, man utvikler seg i forskjellige retninger og venner blir til bekjente. Men det betyr ikke at det gjør mindre vondt av den grunn. 

Jeg savner det vi hadde
Det vi delte
Bare vi
Men minnene bevares
i mitt hjerte
til evig tid

- Mariann

Flyet var i rute i går morgest, så kom meg tilbake til Tromsø. Dro til og med på skolen, og det var slett ikke verst til å være meg. *Klappe seg selv på skuldra*

I kveld er det Da damene dro og Frustrerte fruer. Ukens høydepunkter! Ellers lengter jeg etter mer ferie, varmere vær og rikdom, men får nok bare gjøre det beste ut av kjedelige skoledager, skiftende vær og stipend. På torsdag drar jeg til Harstad for å delta på fylkesmessa for ungdomsbedrifter, så får en grei avslutning på uka. 

Må også snart vurdere å gå til innkjøp av ny PC. Den jeg har nå fikk jeg for snart tre år siden, så det sier seg selv at den ikke fungerer like bra som før. Den er tregere enn tregest, og ikke får jeg innstallert iTunes på den. Har funnet en jeg har lyst på (Dell, of course), men den koster nesten 10.000, og jeg vet ikke om jeg vil bruke så mye penger på akkurat dét.

Her skulle det vært et bilde, men bildeopplasteren vil ikke fungere. Great.

Akkurat nå skulle jeg egentlig sittet oppe blant skyene, men flyet ble innstilt. Det var jo veeeldig synd. Blir en ekstra natt hjemme, og så prøver jeg på nytt i morgen tidlig. Satser på at været er like dårlig da.

I dag er en slik dag. Jeg misliker synet som møter meg i speilet, håret er katastrofeområde og jeg har “ingenting” å ha på meg. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke var så jentete. Men jeg begynner å bli ganske vant med slike dager, for de inntreffer ganske så ofte for tiden. Min løsning er å ta på meg litt fine klær, til tross for at joggebukse og hettegenser frister mest, og sminke og ordne meg til tross for at jeg ikke har noen planer om å forlate huset. Da føler jeg meg mye bedre enn jeg ville gjort sminkeløs og i joggeklær.

.